Like før påske hadde jeg i oppdrag å intervjue menighetsmedlemmer i Moho om arbeidet i kirka. Da jeg spurte om hvordan arbeidet ble mottatt i lokalsamfunnet, var det en del overraskende svar. I Rosaspata kunne flere fortelle meg om hvordan de kristne fikk skylda for det meste som gikk galt. Var det for mye eller for lite regn så var det uten tvil deres skyld. De hadde jo ikke deltatt på de ulike festene arrangert i lokalsamfunnet.  De evangeliske, som de blir kalt, hadde ikke inntatt store mengder øl eller deltatt i ritualer som skulle til for å blidgjøre moder jord eller en guddom.  

En av medlemmene i den lutherske kirka i Rosaspata.

En kvinne fortalte meg at de som luteranere ble beskyldt for å ha hale, med andre ord at de sto i ledtog med djevelen. Vi har lært oss å ikke diskutere fortalte hun meg, vi håper folk skal få øynene opp for budskapet om Jesus. Det må ikke være lett å bringe videre verdens beste budskap når man blir sett på som syndebukk i lokalsamfunnet tenker jeg i mitt stille sinn. Det koster å være annerledes, og det er ikke alltid like lett å tro på Jesus selv i et katolsk land som Peru.

Tolken jeg hadde med meg denne dagen kunne fortelle at de hadde hatt samme problemene i hans landsby tidligere. Kritikken hadde imidlertid stoppet opp etter at flere evangelisk kristne hadde hatt politiske verv. Selv om de ikke hadde deltatt i en del religiøse fester mens de var ledere i landsbyen, så hadde avlingene vært gode. Da var det ikke like lett å legge skylda på de evangeliske neste gang det ble dårlig avling. Kanskje det også kan føre til en åpen dør for evangeliet?