Helt sør i Peru en halv times kjøretur fra Chile, ligger Tacna, en by på omkring 300.000 innbyggere. Der har NLM i samarbeid med den lutherske kirka i Peru, IEL-P, drevet menighetsarbeid i 20 år. De siste årene har det ikke vært misjonærer her og etter hvert har aktiviteten i de 3 kirkene blitt sterkt redusert. 

Inngangspartiet til kirken - dørene er åpne!

 Den kirken som ligger mest sentrumsnært har vært stengt i et par år hovedsakelig på grunn av mangel på pastor til å lede arbeidet. Men flere at dem som tidligere gikk der har savnet en luthersk kirke å gå i og derfor har kirkens ledelse sentralt gått inn for å sette ressurser inn på å få gjenopptatt arbeidet. 

Derfor reiste en gruppe bestående av tre unge studenter fra det teologiske seminaret i Arequipa sammen med oss ned til Tacna i påsken. Der ble vi møtt av en av familiene som har vært med i denne menigheten fra oppstarten. Vi fikk være med på å gjøre noe rengjøringsarbeid og annet som var nødvendig. 

Christian, Fabian, Aracely og Luisana var forsangere

Påskemorgen ble så lokalet tatt i bruk til gudstjeneste. Studentene, som for øvrig er fra Ecuador og Bolivia, stod for ledelse, sang og musikk og hadde også fått med seg ei av de unge jentene fra Tacna. For anledningen hadde generalsekretær, Fidel Mamani Ito, tatt turen for å være med på gjenåpningen av kirken og fikk komme med en hilsen. Tor Egil talte over dagens tekst. 

 Av byens folk var det 9 unge og voksne tilstede samt et par unger. Og vi fikk høre takkeord fra Osvaldo Berrios, en av dem som vi kjenner godt fra våre 4 år i Tacna tidligere. 

 Videre plan for denne menigheten, der alt det praktiske med lokaler og utstyr ligger godt til rette, er at det skal sendes talere og folk fra Arequipa som kan hjelpe til med gjennomføringen av møter og cellegrupper. Det blir studenter fra Setela som får dette som praksis samt misjonærer og noen andre fra Arequipa som har sagt seg villige til å ta turen ned dit de 5 timene gjennom ørkenen i buss eller bil hver sin gang slik at en har dekket 3 av 4 helger hver måned. 

Her er vi hos Familien Berrios Velarde sammen med generalsekretær Fidel Mamani Ito

 Så gleder vi oss over at vi fortsatt kan få stå sammen med våre brødre og søster i denne menigheten som nettopp heter ”Unidos en Cristo” som betyr ”sammen i Kristus”.

Lillejulaften var vi med på juleavslutning for dem som arbeider i kirka og misjonen her. Det var en godt arrangert samling med fint dekkede langbord og innleid komp som spilte til noen fellessanger samt at de sang kristne sanger med folkemusikkpreget arrangement.

 

VI ØNSKER ALLE EI GOD JUL

MED DEN VIKTIGSTE GAVEN; JESUS!

I Arequipa er jeg med i ei damegruppe som jeg har skrevet om før. Vi samles hver 14. dag til sang, bønn og for tiden bruker vi Alfa-kurset som studiemateriell. Sist onsdag var det på nytt samling. Jeg tenkte nok at det kanskje ikke ville komme så mange, ulike unnskyldninger finnes jo. Men mine tanker slo feil og det kom allikeve 10 damer etterhvert og samlingen ble gripende på flere måter. Noen av damene hadde opplevd sykdom og dødsfall siden sist og midt i dette fikk vi understreket hvilken trøst og styrke det er å høre Jesus til og kunne legge alle bekymringer på ham. Dagens tema handlet om betydningen av å lese bibelen og hvordan Gud kan få tale til oss der i alle slags situasjoner. Dette ble også vår siste samling før jul så vi sang noen julesanger og spiste litt julekaker til slutt.

Bibelstudie i stua vår

I Arequipa er jeg med å drive ei bibelgruppe som har eksistert i mange år. Flere av dem som er med har vært eller er hushjelper hos misjonærene. Noen uten slik bakgrunn kommer fra de lutherske kirkene i Arequipa og et par damer bor i samme gate som meg.

Sist gang kom det 10 utenom Margrethe og jeg som holder samlingene hjemme hos oss annenhver gang med en liten kaffikopp og litt attåt til slutt. For tiden tar vi for oss Alfa-kurset. Her får vi se videoen og så snakker vi sammen etterpå. Det er kjekt å merke at damene engasjerer seg i samtalen og vi kan få utdype noe av det som er dagens tema.

Så er også kvinnegruppa stedet der vi kan få komme bekymringer og bønneemner. Slik håper vi at hver enkelt kan bli styrket i sin tro og at noen kanskje får frimodighet til å vitne om Jesus til andre.

Søndag for 2 uker siden var vi i Hunter i en av Arequipas utkantstrøk. Der er det ei ny luthersk kirke og denne søndagn kom det 5 fra området, bra sier misjonærene og de unge lederne som er frivillige medarbeidere her. De driver aktivt oppsøkende virksomhet i området. På bildet ser vi bla Karl Andreas i bordtennisspilling etter møtet.

Så har vi fått akvarie som i øyeblikket har 22 fisk. Det er John Egil som er eksperten, men Karl Andreas har også fått noen fisker.

I går laget ungene drager sammen med Andreas Bakke. De måtte prøves i dag og da passet det bra å ta turen til den norske skolen der det er lite ledninger og trær…og det ble en flott dag der vinden ikke sviktet slik at flere av dragene nådde store høyder og holdt seg oppe til stor glede for alle! John Egil i lykkelig konsentrasjon med fiskesnøret i hånden og dragen laaangt oppe:

Det er godt å se at noe er ved det samme gamle. Da jeg besøkte menigheten vi gikk i her i Sucre for snart fem år siden var det godt å se kjente fjes. Mange vi kjenner godt satt i benkeradene, og pastoren “vår” Juan de Dios Cardenas ledet gudstjenesten. Med smått og stor var det rundt 60 personer denne søndagsmorgenen i menigheten som heter Kerygma.

Talen handlet om folkemengde som ville finne Jesus igjen etter brødunderet. Da folket endelig fant Jesus var han ikke overbegeistret over å møte dem igjen. Folket kom nemlig for å gjøre Jesus til en jordisk konge istedenfor å ta imot ham som sin frelser. De tenkte vel at med Jesus som konge ble det ingen matkrise i uoverskuelig fremtid. Det er jo ikke værst å kunne mette fem tusen med noen brød og fisker.

Jesus prøvde å fortelle folket at de ikke hadde skjønt de tegn han hadde gitt dem. Det var ikke bare for å gi dem mat at han gjorde brødunderet, men for å fortelle dem at han er den som kan mette vår sjel, eller gi vårt liv det innhold det trenger.

I steden for å høre på Jesus ba folket om flere tegn, og de endte opp med å gjøre narr av ham. De sa: Hvem tror han at han er, vi vet jo hvem som er hans foreldre…

De klarte ikke å ta inn overseg at Jesus er Guds sønn, og at vi trenger hans tilgivelse for å komme inn i himlenes rike.

Dette er en historie som er like aktuell i dag: Det er mange som spør seg hvem denne Jesu er, og hvorfor vi trenger ham. Så er også dette ved det samme gamle, selv om det beste hadde vært at det blei en endring. Jesus selv ønsker å ta imot de som trenger ham, han har jo selv sagt han er livets brød.

Bilder skal helst være spennende, de skal fortelle en histore eller vise oss noe spesielt. Et lite klasserom med 15 elever har knapt nok nyhetsverdi (Bare 13 av dem tilstede da bildet ble tatt).

Kikk likevel en gang til på bildet. Dette er studenter på det teologiske seminaret i Sucre, og de kommer fra Peru, Bolivia og Ecuador. Svært mange av dem vil jobbe i ei luthersk kirke i et av disse landene til neste år. Det er spenende å tenke på. I slutten av november vil de alle være ferdige med sin tre årige utdanninelse.

Inntil da blir det en del pendling mellom Peru og Bolivia for meg (Tor Egil) før SETELA starter med et nytt kull i Arequipa februar/mars 2010.

Like før påske hadde jeg i oppdrag å intervjue menighetsmedlemmer i Moho om arbeidet i kirka. Da jeg spurte om hvordan arbeidet ble mottatt i lokalsamfunnet, var det en del overraskende svar. I Rosaspata kunne flere fortelle meg om hvordan de kristne fikk skylda for det meste som gikk galt. Var det for mye eller for lite regn så var det uten tvil deres skyld. De hadde jo ikke deltatt på de ulike festene arrangert i lokalsamfunnet.  De evangeliske, som de blir kalt, hadde ikke inntatt store mengder øl eller deltatt i ritualer som skulle til for å blidgjøre moder jord eller en guddom.  

En av medlemmene i den lutherske kirka i Rosaspata.

En kvinne fortalte meg at de som luteranere ble beskyldt for å ha hale, med andre ord at de sto i ledtog med djevelen. Vi har lært oss å ikke diskutere fortalte hun meg, vi håper folk skal få øynene opp for budskapet om Jesus. Det må ikke være lett å bringe videre verdens beste budskap når man blir sett på som syndebukk i lokalsamfunnet tenker jeg i mitt stille sinn. Det koster å være annerledes, og det er ikke alltid like lett å tro på Jesus selv i et katolsk land som Peru.

Tolken jeg hadde med meg denne dagen kunne fortelle at de hadde hatt samme problemene i hans landsby tidligere. Kritikken hadde imidlertid stoppet opp etter at flere evangelisk kristne hadde hatt politiske verv. Selv om de ikke hadde deltatt i en del religiøse fester mens de var ledere i landsbyen, så hadde avlingene vært gode. Da var det ikke like lett å legge skylda på de evangeliske neste gang det ble dårlig avling. Kanskje det også kan føre til en åpen dør for evangeliet?

Abel Villegas på CLET

Abel Villegas fra Chiclayo bestemte seg i siste liten for å studere på CLET. Harold som er pastor i menigheten hvor han er medlem overtalte ham til å dra.  Abel ble medlem i ei luthersk kirke i Chiclayo som 15 åring sammen med sine fire søsken, men både han og en av brødrene sluttet i løpet av kort tid å gå i kirken. Harold har imidlertid besøkt familien trofast, og resten av familien har forsatt i kirka. I løpet av sommerleiren (januar 2009) i Chiclayo bestemte broren seg for å bli en kirsten igjen, da var det bare Abel som manglet i søskenflokken. Han kom nok til CLET med kallet i bagasjen, og hadde vel egentlig bestemt seg for at nå var det hans tur til å ta imot Jesus. Under en morgenandakt andre uka i februar så fortalte han sine medelever på CLET at han var blitt en kristen igjen. I følge Abel så er noe av det fine med CLET å treffe andre kristne ungdommer. Av kurs han har likt på CLET trekker han spesielt fram kurset om Martin Luther, han liker å bli bedre kjent med bakgrunnen til kirka hvor han er medlem.

En gang i måneden taler Tor Egil i Jasana Grande. Sist søndag ble lutherdagen markert med et emne om “Lov og evangelium”. Reformasjonsdagen som er den 31. oktober blir vandligvis godt markert i kirkene våre her i Peru. Om det var temaet som fenget vites ikke, men vi ble sittende å prate i 40 minutter etter talen. Jasana Grande har lenge vært uten oppfølging av en pastor, og det merkes at det er et behov for å samtale og stille spørmål.